Crazy, stupid..

.. motherfuckings love. Ja, jeg har nettopp vært og sett filmen. Om den var fin? Nei (jo). Filmen er ferdig, klokka er 23 og jeg trasker hjem. Det er mørkt. Det regner. Det er søndag kveld, i morgen er det mandag. Sokken på den høyre foten min er på vei til å skli av inni skoen. Jeg snufser, ikke fordi jeg er lei meg, men fordi det er høst. Snart er det vinter. Det er ikke så mange ute (det er tross alt søndag kveld), men de som jeg faktisk ser ute, har noe jeg ikke har. Absolutt alle jeg ser, har noe jeg ikke har. Crazy, stupid, motherfuckings love. Jeg blir kvalm. Spiste jeg for mye baconsnacks og smågodt?

Jeg kommer hjem. Stille. Folk har lagt seg. Jeg løper på do, drakk for mye på kinoen. Tomt for dopapir. Fuck. Jeg lukker meg inn på rommet, vil tenne noen stearinlys. Ikke noe mer fyrstikker? Går inn på rommet til roomie (som er hos sin crazy stupid love) for å lete etter fyrstikker. Finner ikke. Leter i stua, finner ikke. Ser i kjøkkenskuffen, finner. Låser meg inn på rommet igjen, går til vinduet for å tenne lys. Ser ut av vinduet, nede på gatehjørnet står det et nyforelsket par som ikke klarer å si hade til hverandre. Crazy stupid love. Jeg har lyst til å åpne vinduet, hyle, skrike. Det hadde kanskje vært litt crazy stupid? Jeg lukker gardinene.

Dette har vært en rolig helg. Fredag kveld: hjemme. Lørdag kveld: hjemme. Søndag kveld: miserabel. Jeg må ut, møte noen. Hvem som helst. Nei, man kan ikke planlegge å møte noen har jeg hørt. Man møter noen når man minst venter det, så slutt og prøv. To uker siden, jeg prøvde ikke og jeg møtte noen. Han. Fine ord, sjarmerende smil, møtende blikk. Han ville se meg igjen, til uken. Torsdag passer fint. Torsdag morgen: tannpine, lørdag? Lørdag passer fint. Lørdag, 20 minutter før vi skal møtes: Jeg kan ikke komme. Beklager.

Crazy stupid love. Ok. Jeg skal slutte, virkelig slutte. Jeg skal ikke forvente noen ting. Null niks! Det eneste jeg skal forvente er enda en doochbag. Fordi det er det eneste som finnes. Crazy stupid.